Skottland, Orkenøyene og Hebridene

1 juni og vi var godt i gang med å Krysse Nordsjøen igjen. Målet var Nord Irland via Orkenøyene og Caledonia kanalen. Været skulle imidlertid forsinke oss så mye at vi måtte begi oss på hjemveien i Oban på vestsiden av Skottland, uten å nå Irland denne gangen.

Til å begynne med hadde vi fin vind og det gikk godt unna. Som vanlig måtte vi kjøre slalom mellom plattformer og supply båter. Briten var godt i gang med bygging av en gigantisk vindmøllepark i samme område som mange platformer lå. 

Vi hadde håpet å nå frem før meterolygens varsel om kuling fra vest, men tapte på oppløpet. Målet var Lerwick, men da vinden kom settende midt i mot, svingte vi av og krysset oss mot nærmeste del av øygruppa som er den nordligste øya Unst. Her nærmest krabbet vi inn i Baltasound i stri motvind og fikk ankret.

Det var på tide for ut over kvelden og natta har vinden ligget på 30+ knop, ispedd noen særdeles friske regnbyger. I dag har det vært oppholdsbyger med islett av sol, og vi har tatt med ro og hvilt ut etter turen, som tok 2 døgn og 5 timer fra Elnesvågen.

Utover kvelden økte vinden ytterligere, så vi flyttet oss til en litt mere skjermet plass, der det er kortere mellom oss og land i den retningen vinden kommer fra. Det gjorde at vinden ikke fikk bygget opp større bølger og vi fikk det litt roligere om bord.

En annen utfordring var at bunnen her er full av stortare, og det gjorde det  utfordrende å få ankeret til å feste. Om ankeret beveger seg i noen retning på tur ned til bunnen før det får gravd seg ned, så fanger det masse tarestilker, gjerne med en diameter på 4-5 cm, og det fyller ankeret slik at det ikke får gravd seg ned. Vi løste dette ved å løse ut ankervinsjen slik at anker og kjetting ruser fritt ut mot bunnen, og dermed unngår vi at det dregger langs bunnen før det graver seg ned.

Allerede her begynte værforsinkelsene.. Med kuling midt i mot, var det liten vits i å prøve å trykke seg videre sørover mot Lerwick, så vi ble ligende i tre døgn i Baltasound. I restaurant Moon stod det rabarbra pai på menyen denne kvelden.

Endelig kom vi oss til Lerwick, men igjen måtte vi finne oss i å vente ut en ny kuling fra sørvest. Vi brukte ventetiden på å entre en lokal buss og fant veien til Hamna Voe. Øs pøs regnvær og stri vind, men trivelig å rusle rundt i de mindre tettstedene. Tidvis endel slitne hus og bygninger å se. 

Det finnes bare dårlige klær...osv, men det er slett ikke sant.

Bressay Light House passeres på tur sørover ut fra Lerwick havn. Neste mål var Fair Isle.

Fair Isle er ei øy midt i havet mellom Shetland og Orkenøyene. Vi krysset oss frem mot en sørvestlig frisk bris i går, en forholdsvis slitsom tur. Strømforholdene her er mildt sagt krevende så en må lese vær og strømkart med lupe.

Havna er forholdsvis trygg, men den lokale ferga var tatt opp på land for helgen da vi kom der på grunn av svellet som blir av det ville havet utenfor.

Matrosen ombord fylte år, og det ville hun feire med fottur på gresskledde heier i et tidvis forrykende vær. Stiv kuling fra nordvest med forfriskende regn/ hagl byger gjør at en kjenner at en lever. 

Fuglelivet er yrende. Rett ovenfor havna holdt en Lunde koloni til. De var ikke mye redd for oss, så vi kom ganske nære om vi bare beveget oss rolig. 

Lunden kommer årvis tilbake til den samme reirhula som den har brukt tidligere år. Den graver ut en tunell som kan bli opp til 1 meter lang med et lite kammer innerst hvor den legger ett egg.

Lunden er monogam og parene holder sammen hele livet.

Alken er i likhet med Lundefuglen også en Pelagiske fugl. Det vil si at de bor ute i havet hele året, og er bare inne på land under hekkesesongen. Alken er også monogam.

Slik ser vi oftest Alken, der den klorer seg fast i stupbratte klipper med havet brusende rett under.

Havhesten er en tredje Pelagisk art som hekker i stort antall på øya. Også de er bare er på land når de hekker. Denne kolonien hadde utvilsomt funnet seg en av de peneste reirplassene.

Storjo så vi også mye av. Den er trekkfugl og kommer trekkende i mars- april og drar igjen mot slutten av august. Den er også Pelagisk og mesteparten av de kyllingene som blir klekket i Skottland er gjenfunnet blant koloniene i Barentshavet.  Den betegnes som åtseleter som de fleste andre i måke familien, og spiser er alt av døde fugler og fisk, men også egg og levende kyllinger står høyt på menyen. Den er svært territoriell og forsvarer aggressivt hekkeplassen mot alt og alle som nærmer seg.

Værutsiktene for de neste dagen gjorde at det var overveiende sannsynlig at vi bli liggende her også i ennå et par-tre dager, men med disse fantastiske omgivelsene gjorde ikke det noen ting.

Fyret på nordsiden av øya.

Hit, men ikke lenger... Det virket som det var liten motivasjon for å rydde unna vrak og skrot av ymse slag. 

Vi brukte dagene til å traske rundt omkring på øya, og etterhvert hadde vi rundet den helt. Siste dagen vi gikk der og nøt vær og vind ble vi praiet av en godt voksen kar som kom kjørende.

Mannen i bilen hadde fått rede på at det lå en norsk båt i havna, og nå ville han ha hjelp til forbedre norsken sin. John, som mannen het var 88 år og hadde barnebarn i Norge. Matros Katrine er godt vant med å håndtere folk via sideruta, så hun ledet an i praten, og vips så ble vi invitert med hjem til John, hvor han trakterte oss med te og historier om livet, været og alt mulig annet. 

Mannen gjorde inntrykk, og det var nok gjensidig for utpå ettermiddagen banket det på båten, og der stod han og overrakte oss (eller mest Katrine) et stykke lammefilet som var fra hans egen farm, som datteren nå drev. Den ble høytidelig tilberedt og spist noen dager senere, og smakte himmelsk.

Mot fyret på sydsiden av øya.

Fair Isle var plutselig ikke så «fair» likevel. Kulingen fra nordvest trykket på i to døgn, og med en 8 tonns båt utenpå oss, ble det hardt å være fendere og skuteside. 

Både vi og Moon trakk et lettelsens sukk da den andre båten gav seg ivei mot Shetland.

Kalenderen viste sommer og da skulle det i følge matrosen...bades.  Jeg antok at dette heller var et uttrykk for at kvinne 50+ begynte å bli rastløs og trengte litt avkjøling. Været var i bedring , så neste dag satte vi til havs med kurs mot Orkenøyene. 

Hele veien måtte vi planlegge seilasene nøye med tanke på tidevannstrømmene som kan bli ganske så friske.  Til hjelp brukte vi appen "Absolute Tides". Den viste hele tiden retning og hastighet på tidevannstrømmen.

Vind mot strøm kan gi veldig høye og krappe bølger, så man må prøve alt for å unngå a havne i det.. 

Vi traff bra (denne gangen) og fikk strømmen med oss vestover mot Westeray på Orkenøyene. 

Her entret vi Pierowall marina, som vi fort skulle angre på. Riktig nok var landsbyen hyggelig nok, spesielt to eldre gubber som satt i en pickup og så på de lokale heltene som hadde onsdags-regatta i små åpne båter. Vi (matrosen) kom (selvfølgelig) i prat, og hva de ikke visste om stedet var ikke verdt å vite. 

Regattaen forgikk med en eldre type lokal seiljolle bygget i tre. Den eldste av disse båtene var faktisk 100 år gammel.

Havna var trygg for det meste av vær, men ikke spesielt trivelig. Først kom havnevertinnen som riktig nok var både blid og hyggelig, men prisen for en natt var det dobbelte av hva vi er vant med i Norge. Ja ja, sånn var det bare, men da vi kl 05 bråvåknet av et helv... leven, med bryggesjauere som ropte og kald-kauket, tutende biler på fri-eksos, og et evig bip..bip..bip..rygge alarm på stedets truck var det slutt på nattefreden.

Etter hvert var det også slutt på tålmodigheten så vi fyrte vi opp dieseldyret og satte kurs mot Kirkwall. At vi traff perfekt med tidevannsstrømmen var en hyggelig bonus. På nytt frisknet vinden til så regnet kom vannrett, men det gjorde ingen ting , for i Kirkwall ligger man trygt uansett vindretning.

St. Magnuskatedralen som ble påbegynt bygget i 1137, ligger sentralt i Kirkwall og er lik, om enn en miniatyr av Nidarosdomen, og det mektigste minnesmerket etter Orkenøyenes norske periode (700-1400 tallet) 

Som vanlig busset vi rundt og fikk sett mye av The Mainland.  Hovedsaklig grønne enger så langt øyet rakk. Det var overraskende å se hvor stort omfang det ble drevet kvegdrift her. En skulle tro at øylivet hovedsaklig var preget fiskeri, men faktisk så er Orkenøyene Europas største kjøttprodusent pr kapita.

Regn og atter regn preget mye av dagene.

Da var det fint å sitte inne med planlegging for turen videre til Inverness, hvor vi skulle entre inn i Caledonia kanalen. For å komme dit måtte vi krysse det beryktede Pentland Firth, som er et trangt strede mellom Orkenøyene og nordre del av Skottland.  Her kan  tidevannstrømmene kan komme opp i 12 knop, så nå gjelder det mer enn noen gang å planlegge godt. 

Seilasen sør-vestover fra Orkenøyene til Skottland gikk rolig for seg. Det vil si vi kostet unna i 8-9 knops fart for stri øst-nordøstlig vind, men alt gikk etter plan. Tidevannsstrømmen kom og gikk når den skulle. Det fryktede Pentland Firth lå på latsiden, som betød at vi hadde truffet med planleggingen, og slapp oss forbi uten problemer.

Vi hadde Wick, som ligger på nord-øst hjørnet av Skottland som mål og da vi våte som katter, for regnet gjorde jo i rikt mon må vite, svingte oss inn bak den solide murveggen "The breakwall" som holder bølgene fra Norsjøen ute, var festen i full gang. Ikke ombord altså, men Wick seilforening hadde jubileums weekend, og i havnens bryggehus var det live musikk så det ljomet over hele havna.

En hyggelig havnesjef møtte oss og tok fortøyningene. Sporenstreks ble vi invitert med på festen. Mnja... sa vi, men matrosen heiv oss rundt, og vips så stod vi midt inne på gulvet med en kald øl i ene handa og en kremert hamburger i den andre. Senere på kvelden, godt kveilet under dyna, kunne vi via takluka nyte stupfulle Skotters allsang, mens Ole Lukkeøye gjorde sitt ytterste for å slukke lyset hos oss.

Neste morgen var vi i gang grytidlig for det er et drøyt stykke vestover til Inverness der Caledonia kanlen begynner. Etter 10 timers motorseiling, langs en ganske så øde kyst med få bosettinger, svingte vi inn elva ved Cromarty Firth, og fortøyde i en av Cromarty Sailing Clubs to gjestebøyer som lå i utløpet av elven.

 Den idylliske landsbyen som lå helt nede ved elvebredden hadde litt av en utsikt, for her lå også  fire svære oljerigger og et produksjonsskip, og på motsatt side av elven lå et produksjonsanlegg for vindmøller. Stor elv med andre ord.

Kl 05 neste morgenen (hva er det med kl 05 her i Storbritania?) så dundret fire store ankringsfartøyer inn elvemunningen, tett forbi oss, og ga seg i kast med å taue på en av riggene som lå lenger inne. Det ga et vanvittig leven ombord. Lyd sprer seg jo 4 ganger rasker i vann enn i luft og trykkbølgene fra de kraftige fartøyenes propeller forplantet seg til skutesiden vår som om det var et trommeskinn.

Vel, vel, bedre vekkerklokke kan vanskelig oppdrives så vi entret ut av køyene, fyrte opp motor og vannkoker, og satte kursen ut elvemunningen hvorpå vi svingte vestover mot Inverness, mens kaffen ble klar. Etter et par timer for motor sèg vi forbi innløpet til River Ness med 4 knop motsrøm, og svingte inn i Clachnaharry Canal og the Moirtown Bassin, som er første del av The Caledonia Canal fra østsiden.

Det lå an til en lukeparkering på ventestasjonen før første slue. Vind og strøm kan gjøre det vanskelig å manøvrere skuta for sakte fart, men da vi anropte slusebetjeningen kunne de meddele at slusa The Sea Lock, var åpen så vi kunne dundre rett inn. Sluseporten ble stengt bak oss før var vi fortøyd, og raskt begynte vann å strømme inn i slusa.

Opp en drøy meter og vi var innenfor og i kanalens vold.

På forhånd hadde vi bestilt plass for to netter i Seaport Marina som ligger rett innenfor første svingbru, og der fant vi lett plassen vår. Det var utrolig behagelig å vite at vi hadde plass. Den hyggelige dama på info senteret forklarte hva vi hadde i vente, og svarte tålmodig på alle våre mer eller mindre håpløse spørsmål med den mest smørblide stemmen du kan tenke deg..

Siden turen fra Kirkwall hadde gått nærmest i ett, var det deilig å bare sløve resten av dagen, rusle litt rundt i byen Inverness og ta tidlig kveld.

Neste dag lot vi en lokal buss befordre oss ut i periferien til Singeltons whisky destilleri. Her fikk vi inngående forklaringer på whiskyproduksjonens gåter, omvisning i destilleriet, og selvfølgelig, behørlige smaksprøver.

Den samme bussjåføren som vi hadde tidligere på dagen, blunket lurt til oss da vi bredt smilende sideveis entret inn på bussen igjen på vei tilbake til marinen. "Had a nicet time at the Singletons.?!?"

Nå ventet nesten 97km med kanal der 29 sluser, og 11 bruer som måtte passeres før vi igjen kunne få saltvann under kjølen på vestsiden av Skottland.

Slusebetjeningen var hjelpsomme og kom med mange gode råd. Vi var alltid ute rett tid  og hadde ting i orden ombord. Det hjalp på humøret hos betjeningen fikk vi erfare. 

Akkurat slik vi hadde sett for oss en kanaltur, landlige omgivelser og tett vegetasjon på begge sider. 

Urquhart Castle ved bredden av Loch Ness

Caledonia kanalen var et trivelig avbrekk fra sjølivet, spesielt etter at vi kom inn i kanalen igjen etter å ha trykket oss over Loch Ness i stri motvind.

Fort Augustus vil nok huskes lenge. For det første var det en hyggelig liten landsby, som lå tett omkring de 4 slusene som løftet oss videre oppover mot Loch Oich som er det høyeste punket på kanalene 32 meter over havnivå, men for oss var besøket i den lokale puben den største opplevelsen. Ikke puben som sådan, den var ingen ting å skrive hjem om, men stemningen vi datt opp i da det tilfeldigvis viste seg at Skottland møtte Sveits i fotball EM denne dagen, var bare helt utrolig. Ølet fløt på borden bokstavlig talt, gamle og unge, kvinner og menn, turister og lokale i skjønn forening holdt et sabla liv, og stemningen stod i taket. Vi fulgte ordtaket «When in Rome, do as the Romans» og tilpasset oss som best vi kunne. Et par støtte-steg måtte til da vi sent på kvelden ruslet nedover stien langs slusene mot båten som lå fortøyd på vente brygge for slusing neste dag.

Stemningen vekslet mellom håp og fortvilelse.. 

Mannskapene på slusene var mangfoldige, fra pur unge jenter, til godt voksne karer av typen «bryggesjauer». Sistnevnte møtte jeg dagen etter fotballkampen da jeg tidlig på morgenen til fots langs stien ved kanalen skulle opp til første slusa for å høre når vi kunne forvente at det var vår tur. «Get back in your boat, and stay there. I´ll be around…!» var den klare beskjeden. Her var det åpenbart ikke rom for diskusjoner. Litt etter kunne jeg høre han utenfor i det han tok matrosen ordentlig i lære. Ingen slinger i valsen her.. Vi skulle være båt nr fire inn i slusa, men så viste det seg at skipper på skute nr tre ikke hadde hørt godt nok etter, og stod på brygga, ikke ombord i båten som han i likhet med meg hadde fått beskjed om… resultatet ble at vi rykket frem i køen og ble båt nr tre, mens den ulykksalige skipper på brygga måtte vente til neste runde utpå ettermiddagen.

Som alltid var matrosen smilende blid og klar på dekk i tide. Ikke rart hun ble populær hos slusemannskapene.

Vi møter mange trivelige (og litt rare) mennesker på vår ferd. Et slik møte ga oss en utrolig fin opplevelse på et bortgjemt Arboret (en hage hvor både vanlig og uvanlig trær og busker fra mange land er plantet). Stedet var i Gairlochy, hvor vi ble liggende ved siden en særegen seilbåt hvor det viste seg at en eldre kar bodde ombord, på 14 året. Han tipset oss om at noen lokale hadde anlagt et arboret inne i skogen mellom kanalen og elva, og da tok det fyr hos matrosen. Dette måtte vi bare spore opp. 

Skottland kan av og til virke litt gammelmodig, og det inntrykket ble ikke svekket når vi gikk oss på en telefonkiosk av den gamle (rust)røde sorten, med en vel fungerende telefon inni...!?!

Koreaedelgran

Etter litt leting kom vi til et ganske så romslig område i skogen hvor det var ryddet og anlagt som en sti i gresset mellom mange spesielle trær og busker. Stedet var overhodet ikke annonsert på noe vis i den info som kanalen har, og bar slett ikke preg av være mye besøkt, men åpenbart velholdt og åpen for hvem som helst som måtte forville seg hit. Matrosens dag var med det reddet..

Skottland kan av og til virke litt gammelmodig, og det inntrykket ble ikke svekket når vi gikk oss på en telefonkiosk av den gamle (rust)røde sorten, med en vel fungerende telefon inni...!?!

Mange slags farkoster i kanalen, både i type og størrelse 

Ellers forløp håndtering av slusene uten nevneverdig drama, og vi ble etterhvert ganske gode på det, om vi selv må si.

Nedturen med «Neptunes staircase» med sine 8 sluser og en høydeforskjell på til sammen 20m var en opptur, for å si den sånn.

Etter en pausedag langs en brygge innimellom noen høye trær, med Harry Potter toget tøffende forbi, sluset vi tidlig på morgenen ut i saltvann igjen ved Corpach. 

Med saltvann under kjølen seilte vi sørover til Oban. Her var det yrende liv i gatene, og stive priser i gjestehavna, for havnedirektøren viste ingen nåde. Vi tok joggeskoene på, forserte resolutt tett befolkede bygater til ett av byens kjøpesentre, fylte ryggsekkene med proviant og var tilbake ombord i løpet av en time, akkurat i tide til å slippe unna med bare 5 pund for å ha ligget ved brygga i inntil en time… litt sommel og mer enn en time, og vi hadde måtte ut med 15 pund.

Heldigvis finnes det gode og billige alternativer, så vi flyttet oss inn bak ei lita øy på andre siden av sundet ikke langt fra selve havna, og ankret opp for natten. 

I løpet av kvelden hadde en liten båt ankret opp like foran oss, uten at vi merket det. Neste morgen i det vi var ute i cockpiten seilte den forbi, og han kunne fortelle at han var på tur til Norge. Vi var skjønt enige om at vi ikke missunnte han turen over Nordsjøen i den farkosten, men folk har jo rodd over, så hvorfor ikke..  (siste: I følge Bergen Tidene ankom han byen i slutten av september).

Duart Castle, Isle of Mull.

Isle of Eigg passeres i det som ble en av veldig få solfylte dager.

På grunn av været i starten hadde turen så langt tatt lengre tid enn først antatt, og vi måtte innse at Irland var for langt unna. Vi besluttet derfor å vende nesen mot Hebridene i nord, og fikk nydelige seileforhold, med en sydvestlig brisk fis (intern humor for; frisk bris) som blåste oss lukt til Tobermory. 

Matrosens lov: Fredag = pizza dag... Alltid.

Fargerike hus langs strandgata i Tobermory.

Det som skulle være en sløvedag gikk for det meste med til klesvask og å å slåss med en gjenstridig påhengsmotor. Etter noen timers eder og galle tok den til vettet, så nå går den som en klokke. I mellomtiden rodde matrosen til og fra vaskemaskinen inne på land.

Vi hadde håpet å komme inn helt syd påYttre Hebridene, og så seile oss nordover, men igjen måtte vi bøye unna for en kuling fra nordvest. Etter en natt for anker på Isle of Eigg, satte vi kursen mot den lille havnebyen Mallaig.  

Du skjønner at det er uvær på gang når havna fylles av lokale fiskebåter.

Braveheart var uheldig å fikk en tykk line fra en rekke med krabbeteiner tvinnet rundt propelleren. Vi hørte "Pan Pan" meldingeb som ble sendt på VHF´en men var for langt unna til å kunne tilby hjelp. Da vi møtte dem ved brygga i Mallaig dage etter fikk vi høre at de og etterhvert fikk kontakt med fiskeren som kom og berget redskapen, men de hadde fått en skade på propellerakslingen. I havna var det ingen kran, så de kunne få løftet båten og inspisert skaden. I stedet brukte de den store tidevannsforskjellen som omvendt kran. Båten ble kjørt så grunt som mulig på flo sjø og fortøyd til brygga utenfor det lokale bakeriet. Så var det bare å vente på at tidevannet skulle gå ut, og vips så var båten på det tørre og de kunne få gjort en inspeksjon.  

Nå begynte vi å bli lei av forsinkelsene været forårsaket. Sydlige del av Yttre Hebridene måtte vi bare slå fra oss denne gangen. Utsikter til kuling og regn i dagevis gjorde at tålmodigheten ble satt på hard prøve.

Elon Musk med Starlink gjorde at vi hadde nettdekning over alt hvor vi ferdes, så planlegging, eller endring av gjeldene planer går lett som bare det. Men til syvende og sist er det været og naturen som legger premissene, og vi er begge skjønt enige om at seiling i motvind er oppskrytt, men av og til har vi fått uventet betaling.  Nå fristet App´en "Absolute Tides" med de aller beste forholdene for å henge seg med strømmen i sundet mellom Isle of Skye og North West Highlands, og vi slo til. 

Skal si vi fikk skyss, ble feid gjennom sundet i 11 knop, før vi ble spyttet ut i en heftig strømsjø med bratte bølger på nordsiden. Det var bare å klore seg fast ombord, for heldigvis går det over, selv om det ikke oppleves slik mens det står på.

Det var en tidvis i overkant frisk tur, men roen kom fort i ei lun og trygg havn på øya Rona. Det var et lite bruk på øya, og de hadde lagt ut 4 gjestebøyer i den trygge bukta rett nedenfor husene. Her fikk vi ei fredelig natt. Dagen etter  skulle vi krysse The Minch, et lite havstykke mellom Skottland og Yttre Hebridene. 

 Midt i ligger Shiant Isles, kjent for sine fuglekolonier. De er dessverre vanskelig å komme til pga strie strømmer med store strøm-sjøer og fallvinder fra de bratte klippene. Vi var imidlertid super heldige. Vinden og havet la seg som ved et trylleslag i det vi nærmet oss, og vi kunne skli sakte tett oppunder land og bare nyte synet av tusenvis av sjøfugl inne på land og i havet tett ved oss. 

Sent på kvelden fant vi oss en godt beskyttet ankringsplass inne mellom noen holmer en times seilas sør for Stronoway.   

Dagen etter blåste vi nordover og ble tatt i mot av en hyggelig havnebetjent på gjestehavna i Stornoway. Igjen ble vi værfaste, og igjen tok vi buss. Denne gangen til Lewis Butt, nordenden på øya Lewis, som er hovedøya på Hebridene.

På tur sørover møtte vi en nordmann i Kirkwall som tidvis bodde der. Da han fikk høre at vi hadde tenkt oss via Yttre Hebridene på tur hjem, mente han at det var totalt bortkastet, om det ikke hadde seg slik at vi var spesielt interessert i torv da, for der var det bare torv hvor enn en kom. Nå ja, så ille kan det vel ikke være tenkte vi, men må erkjenne at så veldig feil tok han ikke. Utrolig store øde (les: ubebodde/ ikke kultiverte) områder så vi mye av. Men som den fantastiske skapelsen naturen er, så finnes det små og store perler over alt. Det gjelder bare å se etter dem.

På tur mot Butt of Lewis. All bebygelse lå langs veien, ellers var det bare åpen torvmarker å se så langt øyet rakk, på begge sider av vegen.

Rett som det er dumper vi bort i både rare og hyggelige mennesker, noen ganger til og med både rar og hyggelig på en gang. Som feks bussjåføren som endte opp som guide da vi busset nordover til Lewis Butt, som ligger helt i nord på øya Lewis i nordre del av Hebridene. Matrosen sjarmerte, noe som førte til at fyren la inn en kunstpause på ruta, for at vi skulle få gå ut å strekke på beina. Hensikten var åpenbart at han måtte fikse på gammel svettelukt, for han må ha funnet frem den aller største flaska med AXE deo og tømte den under skjorta. I hvert fall luktet han så ille at vi måtte lirke opp et par vinduer å få inn litt frisk luft. Men ivrigere guide skal du lete lenge etter. Finnes ikke den ting vi ikke vet om ruta hans, og menneskene som bor langs den. Rar, men veldig snill mann, det skal han ha.

Etter et par dager i Stronoway var vinden på vårt lag igjen og vi seilte nordover mot Cape Wrath som er Skottlands nordvestre hjørne.  Igjen er tidevannstrømmene av det heftige slaget, så vi måtte starte grytidlig for å treffe strømmen riktig vei.  Etter en lang dag kunne vi ankre ved Rispon Bay i innløpet til Loch Eriboll, ikke så langt fra Melvick på nordsiden av Skottland.  En vakker regnbue ønsket oss velkommen.

Vinden var nå ordentlig i godlune, så neste dag satte vi seil videre nordover mot Orkenøyene igjen. Godt i gang med seilasen fikk vi besøk av delfiner. Alltid like fasienerende å se hvilken energi og kraft disse dyrene besitter.

Planen var å stoppe i Strømnes, men med så fin vind valgte vi å fortsette videre nordover på vestsiden av øyene. Nok en lang dag, før vi kunne ankre i en trygg og god vik like nord for Kirkwall. Det ble sent før vi kunne køye, men det gjorde ingen ting for vi måtte uansett vente til utpå dagen før strømmen svingte nordover og til vår fordel. Igjen endte vi opp i Pierowall, stedet vi aldri skulle komme tilbake til på grunn av alt bråket fra oppdrettsfolkene på brygga.

 Sniff..sniff… lukter det AXE her..? Jommen gjør det, men det er fra seileren vi konkurrerte med på tur inn hit. For uinnvidde; Èn seilbåt på havet er turseiling, to båter samtidig og det er regatta, selv om vi ikke har avtalt. Fyren som luktet seilte en potent liten sak nordover fra Kirkwall samtidig med at vi kom ut fra vår ankringsplass og satte kurs nordover. Han lå et godt stykke foran oss, men vi halte innpå, og ville definitivt ha slått han med god margin om strekket hadde vært litt lengre, men nok om det, i det vi ankommer brygga der han er i ferd med å fortøye så lukter det AXE..! Fyren hadde åpenbart observert matrosen i fri utfoldelse på dekk, og funnet ut at her skulle det gjøres inntrykk, så da måtte gammel svette byttes ut med…AXE…

I samme vending en liten observasjon fra Moon´s cockpit: matrosen turnerer fendere og tamper i solid high tech seilerutrustning (vest, sikkerhets line, super solid vanntett seiler tøy, seilestøvler, og raske briller) mens fyren i den konkurrerende båten hadde utslitte dongeribukser og ei lurvete bommullsjakke… og AXE.

I puben på hotellet senere på kvelden kom vi prat med fyren, og ganske riktig, han var strålende fornøyd med at han hadde slått oss på målstreken.

Ikke før hadde vi kommet på land før vi møtte igjen den ene av de to eldre karene som var primus motor for seiling med de små gamle lokale trebåtene. (Onsdagsregattaen hadde blåst bort og måtte vente til i dag fredag). Matrosen er selvfølgelig raskt i gang med praten og da kunne den lokale høvdingen fortelle nøyaktig hvor vi har vært underveis. Matrosen hadde tydeligvis gjort inntrykk på gubben første gang vi var der, for han hadde fulgt oss på AIS (Automatisk Idetifikasjons System) hver dag siden vi dro.

Endelig så værmeldingen fin ut, og vi dro avgårde grytidlig neste morgen for å treffe med strømmen nord for Fair Isle og rundt sydspissen av Shetland. Planen var å seile til Lerwick, men vi kunne etterhvert konstantere at ferietrafikken var i full gang og havnen var fylt til randen av ferierende båter. For å slippe unna trengselen, ankret vi like godt opp i Hos Wick en times seilas syd for Lerwick.

Siden vi hadde besluttet å ikke dra innom den overfylte havna i Lerwick kunne vi neste dag heller seile øst for øya Noss som ligger rett utenfor Lerwick. Øya har stupbratte klipper mot øst, noe som gjorde at vi kom helt i vindskyggen for vinden som blåste fra vest. Her fikk vi panoramautsikt til en enorm koloni med Havsule som hekker der, og med null vind kunne vi skli sakte tett inntil klippene. Tusenvis av Havsuler. Hvilket skue..

Etter den fine opplevelsen ved klippene på Noss seilte vi sakte videre nordover mot Whalsay, men etter litt nærmre undersøkelse på nett fant vi ut at der var det ikke plass på flytebrygga, så vi siktet oss inn mot Vidlin. Det ligger ikke så langt unna Lunna Voe, der Shetlands Larsen og gjengen holdt til under første del av krigen. Vi var innom stedet da vi seilte Norskehavet rundt i 2022, og visste at det var mulighet for oss å lirke seg inn på enden av den ene flytbrygga siden Moon ikke stikker dypere enn 1,5m.

Mellom det trange sundet mellom West Linga og Mainland passerte vi en norsk båt som vi senere via AIS kunne se seilte videre nordover i Yell Sound på vei mot Færøyene. 

Det var fint å ta en rolig dag i Vidlin. Matrosen sjarmerte som vanlig et par eldre gubber som skulle ut å fiske, og senere på dagen ble vi praiet av de samme to. De hadde fått god fangst og matrosen kunne velge å vrake i fiskekassen deres. Det ble nydelig torskemiddag den kvelden.

Nå gjaldt det å finkjemme værmeldingene i håp om å finne et godt vindu for turen over Nordsjøen tilbake til Norge. Med god nettilgang kunne vi oppdatere været flere ganger om dagen. Vinden så lovende ut om et par dager, så vi besluttet å flytte oss litt lenger nordover til Mid Yell Voe, og stikke til havs derifra når tiden var inne.

Det som var angitt som ei brukbar gjestehavn i Mid Yell Voe, viste seg å være ganske så nedslitt, men vi klarte nok en gang å smyge oss inn på tross av grundt vann. Vi var imidlertid usikre på om dybden var tilstrekkelig på lavvann, så da vi fikk se tre unge gutter lenger borte i havna, ruslet matrosen et tur bort for å slå av en prat. Ikke lenge etter var hun tilbake med solid informasjon om at jo da, her lå vi trygt. Den ene av guttene hadde ringt sin bestefar, som var tidligere havnesjef og han visste nøyaktig hvor dypt det var der vi lå. 1,8m på det grunneste, og siden vi stikker 1,5m, holdt det i massevis. 

Dagen etter stod vinden med en frisk bris fra nord øst, akkurat som meterolygen hadde forutsatt, og vi tok løs med kurs hjemover mot Norge. Turen ble akkurat så begivenhetsløs som vi vil at en overfart skal være. Eneste "unormale" hendelse var da en Orion plutselig dukket ut av skyene og svinge over for en rask inspeksjon. Hvilken nasjon den var fikk vi ikke sett, da den kom så brått på, men Norsk var den i alle fall ikke siden de de offisielt sluttet å fly operativt 30 juni 2023.

Som under hele turen, så var det stort sett bare gråvær helt til vi nermet oss kysten ved Værlandet. Da letnet det, og siden høljet sola ned over oss.

Syd for Alden fant vi oss en godt beskyttet ankringsplass inne mellom holmene på sørenden av øya Ospa 

Florø var neste stopp. Her var det et støyende liv mellom kaninknusere av alle slag, så vi dro raskt videre neste dag. i  Måløy stod vinden hardt fra nord gjennom sundet, så vi ga gass og tvang oss videre til Silda. Her var det stille og vakkert.

Det tok imidlertid ikke lange stunden før matrosen hadde snust opp "Monsefjørefestivalen", så da vandret vi avsted for å se hva det kunne være.

I et av bryggehusene på Sørsilda var det rigget for festival med proff DJ. Vi kom i prat med noen lokale og vips så var vi del av festen til langt ut i de små timer. 

Det viste seg at Tyri var på ferie-trekk sydover, så det ble kjapt gjort avtale om å plukke opp henne et sted nord for Stadlandet.  Hun busset og ferget til øya Voksa, hvor vi plukket henne opp før vi gikk til Sandshamn på Sandsøya. Her ble det rusletur i butikken, kokelering og hyggelig prat ut i små kveldstimer før vi neste dag fortsatte via Runde. Tåka la en liten demper på utsikten, men stemningen var god.

Rolig sjø gjorde at vi kom kloss inntil berget og Havsulene som hekker der. 

Vinden glimret med fravær så vi gikk for motor videre nordover forbi Ålesund og Lepsøyrevet til en fredelig natt for anker ved Kroksholmane på Haramsøya. 

Neste morgen skimtet vi de omstridte vindmøllene på toppen Haramsfjellet inne i mellom tåkeflakene. Nå var ikke turen lang til hjemmehavna i Elnesvågen og med det slutten på denne turen.

To the top....