Tur/ Retur Andøya
Det var 3 juli, og vi startet som vanlig fra Elnesvågen etter å plyndret butikkene der for mat og nødvendigheter. Da passet det fint å ta første natta i Bud.
Vakker kveldssol i Bud bød på vakkert skue.
Etter å ha møtt de tidligere eierne for noen dagers felles jobbing på skuta, kunne vi fortsette nordover mot Andøya. Neste høydepunkt kom i Kristiansund da det viste seg at vi var tre båter fra Molde seilforening som tilfeldigvis møttes og kunne nyte den fine kvelden sammen om et felles måltid.
Neste dag fortsatt vi nordover Trondheimsleia, som var minst like lang som sist. Først i strålende sol men lite vind, så sol og mye vind, før vi til slutt endte opp med ingen vind og styrtregn.
Godt å svinge inn bak moloen på Brekstad der det var en ledig plass som passet akkurat til våre 47 fot.
At vi skulle komme til å dele bryggeplass med en Engelskmann som i sin 17 fots åpne båt hadde seilt Helgelandskysten i 12 år, satte oss liksom litt på plass. Det viste seg at vi hadde mange felles erfaringer å dele med hverandre, og engelskmannen bød på i rikt monn.
Kjeungskjæret fyr er et markert merke i indre leia som vi fulgte videre nordover. Fyret ble satt i drift i 1888 og fyrvokter Bolsø bosatte seg der med familie og tre barn. De bodde på fyret i 26(!) år.
Turens neste høydepunkt var Roan seilforenings plass i Ansteinsundet, nord for Stokkøya. Her bugnet av gammel historie, helt tilbake til vikingtid. Virkelig en perle. Det kvite huset tilhører Roan Seilforening.
Katrine mente hun hadde havnet på rett plass...Ansteinsundet Ungdomslag.
Været holdt seg fint, men det var kaldt, så dunjakka måtte på.
Vi var jo snart i nord Norge må vite.
Det beryktede strekket over Folla ble forsert på skap kryss, og utpå kvelden kunne vi lirke oss inn mellom lokale «kaninknusere» på gjestebrygga i Abelvær.
Vi fortsatte nordover via trange sund og passasjer, forbi Rørvik til Eidshaug, hvor vi etterlot skuta ett døgns tid, mens vi tok turen innover i landet til Knutåsen.
Der holdt Tyri, hennes Henrik og hans foreldre til. Her deltok vi i røkting av villsau, foring av ullgris, plukking av sopp og felles middagsbrasing til langt ut i sene kveldstimen. Nok et høydepunkt.
Rikelig med sopp i skogen ga nydelig tilbehør til middagen
Endelig var vi i «NordNorge». Vinden førte oss forbi Leka nordover til Torghatten, hvor vi la oss for anker rett nedenfor fjellet med det berømte hullet. To andre båter lå allerede bortenfor her da vi ankom, men her var det rikelig med plass.
Helgelandskysten leverte, selv om vi som seilere skulle ønsket oss litt mer vind fra riktig retning. Lite vind ga imidlertid rolig hav, og dermed også muligheten til å besøke de aller ytterste øyene nord for Vega.
Her er det spor etter at folk har hatt tilhold i uminnelige tider. Huler med spor etter menneskelig aktivitet tilbake i steinalderen på Lovund, kirkebygg med tømmer fra 1600 tallet på Skålvær, og dramatisk krigshistorie fra dunværet Lånan, der de ennå vokter ærfuglene i de såkalte «e-baner» og steinhus, hvor de sanker dun etter at rugeperioden er over.
Skålvær er ei annen veldig fin øy. Jeg var innom i fjor, og ville gjerne vise Katrine stedet.
Ikke før hadde vi lagt til brygga, der unger fra stedets feriefolk ivrig drev fiske av småsei, kom et eldre par ruslende og var nysgjerrige på hvor «fremmedfolket» kom fra. Fjellmatroser som oss har lett for å vekke litt forundring hos lokale når de hører hvor vi kommer fra, men det gir ofte en fin inngang til å komme i prat med folk.
Så også nå, og ikke lenge etterpå ble vi invitert til å besøke kirka, som de var veldig stolte over å ha klart å holde i rimelig bra stand. Det aller meste basert på dugnad og spleiselag. Kirens historie er, kort fortalt:
Charlotte Røring, enkefruen etter kjøpmannen på Skålvær ville oppfylle mannens ønske om å få bygget ei kirke på stedet. Hun sendte like godt yngste sønnen ut på handel, med ordren: Kjøp ei kirke.
Sønnen fant ei som var til salgs i Malm, innerst i Trondheimsfjorden. Tømmeret som er datert tilbake til 1600 tallet var i god stand, så kirka ble kjøpt og fraktet ut til øya nord for Vega, hvor de på dugnad reiste den i løpet av ett år.
Vi fikk en uforglemmelig stund med utallige historier om folk og hendelser gjennom tidene på været.
Vi ble vist den ærverdige kirkeboka som enkefru Charlotte Røring skrev notatet med historien om anskaffelsen av kirken.
Opplevelsen ble toppet da den eldre damen entret orgelkrakken, og vekket til live det gamle kirkeorgelet som en lokal smed på Helgeland hadde bygget. Orgeltonen var spinkel i de lyseste tonene, men med «Blott en dag» strømmende ut fra også de større orgelpipene, ble stemningen kraftfull og uforglemmelig.
Helgelands største dunvær, Lånan, ligger langt vest i havet. Øya er så flat at det på avstand nesten kan se ut som om husene flyter rett på havet.
Under innseiling til havna oppdaget vi to elger som stod på en gresskledd holme like ved. Det skapte oppsikt blandt beboerne da vi fortalte om det, for det var lenge siden sist det var sett elg på øyene der.
Under krigen ble de som da bodde her involvert i illegal virksomhet, og våpensmugling. Tyskerne og Rinnanbanden var i ferd med å rulle opp virksomheten så beboerne måtte evakueres i all hast. Et engelsk krigsskip kom en natt inn til været, og beboerne fikk en time på å pakke det de kunne bære med seg før de ble evakuert. Et eldre par valgte imidlertid å trosse faren fra tyskerne og ble værende igjen for å stelle husdyra som stod på bås flere steder på øya. Disse to er forfedre til alle familiene som nå har hus på øya.
Her holder noen familier til hver sommer, og alle er i familie med hverandre. Damene på øya vokter ærfuglene som ligger på sine egg. Vanligvis er det ilandstignings forbud i juni og juli i alle verneområder, men her på Lånan kan en få bli med på en guidet tur på faste stier sammen med disse fuglevokterne.
Husene som ærfuglene bruker, «e-baner» blir vedlikeholdt av folkene her, og betalingen kommer i form av dun som fuglene etterlater seg i reiret når eggen er klekket og de forlater reiret. Dessverre så ser de en tydelig nedgang i antall fugler som hekker.
Vi fikk innføring i hvordan arbeidet med å sanke og rense duna foregår, men fristelsen til å kjøpe ei ekte edderdun dyne for kalde vinterkvelder ble raskt parkert da prisen kom på bordet. Vinterdyne av beste slag beløper seg fort opp mot kr 100.000,-
Turen videre nordover gikk via Lovund, Træna og Selvær. Kjente landemerker som har blitt brukt til å navigere i disse farvannene i uminnelige tider.
Lovund bærer preg av stor optimisme og oppdrettselskapet Novasea sørger for at at stedet blomstrer. Det samme kan ikke sies om forholdene på Træna, men fiskeriet holder liv i de fastboende, og litt byggevirksomhet kunne vi se her og der. Selvær var pensjonist øya.
Innseilinga til den nye gjestehavna kan synes litt kronglete, men det er mudret opp og god dybde.
Utsikt ned mot gjestehavna fra trappa som fører opp til Lundeura i Lovund.
Lovund nye gjestehavn
Trænstaven. Kjent landemerke som er brukt til å navigere disse farvannene i uminnelige tider.
Gjestebrygga i Selvær. Trygg havn, men ikke mange kommer helt hit ut, selv midt i sommerferien.
På Selvær, hvor det bor ca 20 personer, har de lunch og kakebord i den gamle skolestua et par ganger i uka nå om sommeren. Vi var heldige og traff en av de dagene, så vi dro fra stedet med velfylte mager. En av de fastboende slo seg ned ved bordet vårt og vi fikk inntrykk av at stemningen på øya var litt laber. Den siste barnefamilien hadde flyttet, og bortsett fra et ungt par fra Nederland, uten barn, var det bare pensjonister igjen på øya. Foreløpig går ferge og rutebåt et par ganger om dagen, men et oppslag om allmøte samme kveld, der tema var fylkesrådens forslag til nytt rutetilbud, fortalte at nedleggingsspøkelset truet.
Myken, med sitt «Verdens første arktiske whiskydistilleri», leverte ikke helt denne gangen. Maten på restauranten, og prøvesmakingen av stedets gin og whiskey levde ikke helt opp til forventningene, men det la ingen demper på stemning i vår del av spisesalen. Artig å bli plassert ved et bord der man ikke kjente noen fra før.
Vei navnet på Myken er kanskje synonymt med tilstanden på stedet..?
Etter hvert spilte vinden mer på lag, og vi fikk en fin seilas via Gåsvær ved Støtt til Bodø. Ikke mye som slår en seilas mellom øyene nært Svartisen, som slett ikke levde opp til navnet der den lyste opp i sola.
Bodø var en stressende opplevelse med masse feriebåter, og fult av folk bryggelangs, men vi fikk fanget ferske reker og nøt en softis i sol og vakkert vær før vi flyktet til Osholmen på Landegode, ei flott naturhavn hvor vi kastet anker. Her er bratte fjellsider som gir havørnas skrik ordentlig akustikk.
På den hvite sanden i fjæra spilte Tjelden opp, og sammen med en gjeng Storspover fikk vi en ordentlig plystrekonsert. Sol og varmt nydelig vær gjorde at vi nølte i det lengste med å dra fra denne perlen av et sted, men vinden var god og vi skulle krysse Vestfjorden over til Røst eller Værøy..
Mens syndefloden «Hans» herjet søndre deler av Kongeriket kunne vi nyte et fantastisk vær i nord.
Seilasen over Vestfjorden bød på motsjø og strevsomme forhold til å begynne med, men etterhvert ble det en fin seilas med godt driv. Etter en rådslagning endte vi opp på Værøy. Her var det i tillegg til gamle kjente i restaurantbransjen, bratte fjell, slik at det var utsikter til både trim og kulinariske høydepunkt.
Turen opp på Håen var utrolig fin, og utsikten da vi stod oppe på toppen og kunne skue ut over Måstadvika var ubetalelig. Havtåka kom og gikk rundt toppen og gjorde hele stemningen trolsk.
Lofoten og Værøy Bryggehotell, hvor en gammel kjenning av Katrine har slått seg til bød på fantastisk mat, så dagen ble perfekt på alle vis.
Så langt på turen har vinden vært sparsommelig, og stort sett holdt seg på nord. Nå endret den seg, og vi kunne «strekke på beina» og virkelig la båten komme til sin rett på turen videre nordover. Østlig vind gjorde at vi la kursen på yttersiden av Værøy og Lofoten.
Hvilket skue, og for en seileopplevelse. Moskstraumen, som går mellom øya Mosken og fastlandet sør i Lofoten er en av verdens sterkeste malstrømmer. Vi holdt godt ut i havet, med god avstand til Mosken og trodde oss trygge for straumen, men der tok vi feil. Vind mot strøm kan skape veldig høye og krappe bølger, og brått var det som om sjøen reiste seg rett opp av havet. Skillet mellom rolig sjø og den frådende straumen var som en strek. Brått fikk vi hendene fulle, men «MOON» er laget for nettopp å håndtere slike forhold, langkjølet som den er. Med revet seilføring lot vi det stå til, og sakte men sikkert dro vi oss gjennom strømmen. Ved flere anledninger stod sjøsprøyten over dekk, så både båten vi fikk vaska oss, men vi var aldri i tvil om at dette ville gå bra. Straumen er ca 5-6 nautiske mil (10 km) brei, så det tok drøyt 2 timer å komme igjennom og i le bak Lofotodden. Der ble vi belønnet med et spektaulært syn.
Lofoten sett fra yttersida er rett og slett magisk flott, med sine bratte og ville fjellsider som reiser seg rett opp av havet. Vi hadde håpet å kunne «lande» ved noen av de fine strendene innimellom fjella, men siden Katrine, som den eneste flåtekyndige padler ombord er «singlehanded», med bare en hånd i funksjon, så jeg meg ikke råd for å buksere oss begge trygt i land. Mye svell og brenninger gjorde en landing med gummibåten rett og slett for risikabel.
På yttersiden var vi helt skjermet for all turisme, og vi så bare to andre seilbåter. "Kaninknusere" var det fritt for. I kveldinga la vi oss til i fiskerihavna på Ramberg også den velsignet fri for turister. Vi kunne imidlertid følge den konstante strømmen av bobiler på betryggende avstand. Lofoten er absolutt best sett fra båt, men ennå bedre, nå ventet Vesterålen.
Her ligger naturperlene på rekke å rad. Vi hadde siktet oss inn på Lonkanfjorden og topptur på Møysalen, men meterolygen varslet regn og storm i kastene oppe i fjellet, så vi bøyde av og la turen ut til yttersida av Bø og Hadseløya. Her for anker i Naklingvågen på Gaukværøy, hvor vi lå trygt i le for vinden fra øst.
Litt lenger nord ligger Stø med «Dronningruta», som er en 5 timers fjelltur mellom Stø og Nyksund.
Fortøyd i havna på Stø.
Det er i motbakke det går oppover..
Sola høljet ned mye av turen.
Riktig nok fikk vi turens så langt ene av to (!) ordentlige regnskyll akkurat i det vi kom tilbake ombord i båten i havna på Stø. Perfekt timing.
Stø i Vesterålen er en trygg havn, men det er langt til butikken.
Nordøstlig vind gjorde at vi fortsatte på yttersida, og fikk en flott seilas nordover langs alltid like vakre Andøya.
Første stopp var Bleiksøya, der det fortsatt var endel Ludefugl som ikke hadde fått ungen ut av reiret. Ikke bare Torghatten som har hull gjennom seg. Også Beiksøya har et hull stå stort at en person kan forsere igjennom.
Trygt bak moloen i havna på Bleik, med fjellet Røyken i bakgrunnen.
Andenes vartet opp med varme og fine dager, og mange hyggelige gjensyn med venner og kjente.
Vi fikk opp pulsen på en kjapp topptur på Måtind, men gjenfant fort roen ruslende i kveldssola langs Bleikstranda med den karakteristiske Bleiksøya i bakgrunnen.
Turiststrømmen her ute er betydelig, og min gamle arbeidsplass «Whale2Sea» har hatt fulle båter gjennom hele sommeren med gjester som vil ut på havet for å oppleve nærkontakt med hval.
Da en av kapteinene måtte melde avbud på en kveldstur, var det bare morsomt å kunne stille opp å entre ombord i Rib`en for å ta turen ut til Bleiksdjupet, hvor vi fant to Spermasettkvaler som lå i kjølvannet av blåkveitefiskerne i håp om å snike seg til litt «fastfood» fra linene når fiskerne trakk fangsten.
Kval på havet er alltid en flott opplevelse. Her en Spermasettkval som dykker.
Nok en flott opplevelse på havet. Ikke mye som slår en vellykket kvaltur i midnattsol på nesten flatt hav.
Brede smil og latter fra glade deltakere på turen vekket mange gode minner, og akkurat da lurte jeg på hvorfor jeg har flyttet fra dette.
Med det var turens nordligste mål nådd, og 688 nautiske mil var utseilt så langt. Nå satte vi kursen sydover igjen mot lengre og mørkere netter, men først til indre Troms for å besøke Tyri og hennes Henrik på Setermoen. Turen videre fortsatt på innsiden av Lofoten via Harstad og Kjeldsundet.
Kjøtta, nordøst for Harstad. Nok en fredet plett på jord.
Innom i Harstad og besøke kjente.
Videre sørover Tjeldsundet til Forosbukta helt syd på Tjeldodden, vis a vi Lødingen.
Vi måtte jo innom Trollfjorden. Det var det andre som også måtte. Vi trodde turens militære innslag var over etter at vi hadde vært innom Setermoen leir, men nei da, her møtte vi US NAVY.
Luftputebåtene holdt godt driv til og fra morderskipet med skuelystne mannskap fra moderskipet.
Inne i buken på moderskipet ble det hentet og levert mannskaper.
På tur sørover i Øyhellsundet mot Store Molla via Svolvær
Fiskerkona, ved innseilinga til Svolvær
et fine været bare fortsatte og fortsatte. Kan ikke bedre ha det..
På Støtt lå "gamlekjæresten" og tok seg ut i sola. To flotte damer..
Tranhav, som fiskerne sier når det er speilblankt hav, i det vi møter Havila Kystruten på tur nordover.
Seiler-bekjent Hans, med "Anna" møtte vi i Klokkargården på Rødøya. Han var alene ombord på tur sørover etter sommerens tur i Finnmark. To Koopmans båter i lag er ikke så vanlig i Norge.
På Rødøya er det anlagt ei steintrapp opp til fjellet Rødøyløva. Dagens trimtur, med fantastisk utsikt.
Fra toppen av Rødøyløa ser en mye av Helgeland, her med Lovund og Træna ytterst mot vest
Mot øst sees Svartisen, Norges nest største isbre.
Like sør om Sandnessjøen, De syv søstre.
Nå begynte tiden å renne ut for oss, og vi måtte tenke på hvordan vi skulle legge turen videre hjemover. Vinden kom fra nordøst, så vi fant ut at det beste ville være å stikke ut i havet og sette kursen sørover.
Det passet fint med en stopp for natta på Sklinna, som består av noen små øyer vest i havet like nord for Vikna. Stedet ble nevnt på værmeldingen for fiskeriene på radioen da jeg var ung gutt uten at jeg da hadde noen anelse om hvor dette var.
Det var fortsatt langt hjem, og vi begynte å få ordentlig dårlig tid, så vi var oppe og avgårde før sola rant neste dag.
Nydeligvær og god fart gjennom hele dagen sørover.
Solnedgang et sted vest i havet utenfor øyene på Trøndelagskysten.
Midntattsola og de lyse fine nettene var borte, og vi seilte i nærmest stummende mørke. Natta ble slitsom med stadige vindskift og ditto justering av seil. Tidlig på morgenkvisten så vi land ved Bud og ut på dagen var vi trygt fortøyd i hjemmehavna i Elnesvågen.
