Seilas til Scoresbysund, 2600 nautiske mil tur retur øst Grønland
Key information about the sailing in Scoresbysund in english here
Seilasen startet i slutten av juli, og varte i 7 uker.
Vi seilte direkte til Island fra hjemehavn i Elnesvågen, før vi fortsatte nord-vestover til Scoresbysund som er verdens største fjordsystem. Innerst der ligger Grønlands største øy, Milne Land som vi seilte rundt før vi satte kursen hjemover igjen via Island og Færøyene.
Forberedelsen startet allerede tidlig i vår, med klargjøring av båten og ikke minst produksjon av mat for hele turen. Siden vi ikke har fryser ombord, så må det gjøres noen forberedelser før avreise på en så lang tur med begrenset mulighet for å handle underveis. Katrine har kjenninger som har en «maskin» som fryse-tørker mat. Den fikk hun låne og var straks i gang med intensiv produksjon av middagsporsjoner. Dette fungerte helt utrolig bra. Middagene ble hovedsaklig laget som gryteretter, fiks ferdig med alle ingredienser. Så ble de frysetørket i «lurium maskinen» før det til slutt ble veid opp i passende porsjoner og vakumpakket. Når middagen skulle lages var det bare å legge porsjonen i bløt et par timer før den ble varmet opp i en kasserolle. Det smakte helt supert, som om det var ferskt. Her har faktisk Drytech noe å lære.
"Lurium-maskinen" som frysetørket maten.
Vi startet turen med 50 (komplett for to) middagsporsjoner ombord, og fortsatt er det en god del igjen siden vi har vært så rikelig forsynt med selvfanget fisk og annen lokalt anskaffet mat.
I tillegg til ferdige gryter, hadde vi også pakker med frysetørket kjøttdeig, for bruk i pizza o.l, eggerøre, rømme, sopp, div grønnsaker og frukt. Frystetørkingen gjør at det ikke trenger å bli oppbevart kaldt.
På den tekniske siden så var båten mer eller mindre klar for avgang, bortsett fra vindroret. Det er ikke fast montert på båten da det gjør den litt tregere å manøvrere i trange havner, og brukes ikke til vanlig på korte turer, men når skal vi seile lange distanser på havet kommer det til sin rett.
Det ble noen hektiske dager på jobb før ferien for Katrine, men endelig er seilene satt og vindroret styrer stødig kurs vestover ut i havet. Island neste...
Vindretningen sendte oss i en lang bue nordover, så det ble en drøy tur over til Island
Igjen dukker de opp de rare navnene som huskes fra guttedagene med væremeldingen for fiskeriene på radio; Storegga som ble passert i går, og Tampen som nå ligger sør for oss.
Etter at vi passerte null-Meridianen, var det tydeligvis en eller annen grense som Islandske fiskere måtte forholde seg til, for det lå en hel gjeng på rekke og rad langs en strek i kartet rett nord for oss. Å se dem var umulig. Tåke med 200m sikt gjør at all lit var satt til utkikk på radar og AIS.
En får reflektert over avstander og tid, når en seiler, for det tar tid å komme frem, men seiling er så mye mer enn bare å heise seil og styre båten. Det må navigeres, ruten skal planlegges og må justeres fortløpende. Værguden og meterolygen er like svikefulle som alltid.
Skuta må også holdes i stand, så minst et par ganger om dagen inspiseres den fra topp til tå i håp om å komme eventuelle feil i forkjøpet. Gnag og slitasje på tauverk, rigg og seil er det vi er mest utsatt for, men også ispedd en hel del viktige detaljer slik som låsepinner i riggen som sjekkes, og dobbelt sjekkes.
Utrolig hva som plutselig kan finne på å løsne. Skroggjennomføringene er også en ting som får jevnlig besøk. Hmmm, en dråpe her som ikke var der forrige gang? Alt man kan knipe i starten gjør at en kanskje unngår større utfordringer senere. Hva var det for en lyd..?!? Båten har masse lyder, som hele tiden skifter i takt med forholdene. Noen er gode lyder, som når vannet fosser langs skutesiden, mens andre, som brummelyden fra ei vannpumpe som gikk hele tiden måtte utredes umiddelbart. Lyder kan drive en seiler til vannvid, men så lenge en vet hvor den kommer fra eller hva det den skyldes, er det meste til å leve med.
Været, og spesielt vinden spiller en avgjørende rolle. Vi henger over værmeldingene (stor takk til Elon for Starlink) og søker fortvilet etter den lunefulle vinden. Verken for mye eller for lite er bra for en seiler. Det vil si, enn så lenge har den vært forholdsvis fin, har kommet fra riktig retning og hatt akkurat så mye kraft at vi har fått brukbar fart (snitt på 5,3kn de siste 45 timene), men nå er ikke utsiktene fullt så gode. Et høytrykk kommer sigende opp fra sør og ser ut for at det vil legge seg i området her i løpet av det neste døgnet, og med det forsvinner vinden så godt som helt. Det ser ut for at dette værsystemet vil vedvare i flere dager så nå er det om å gjøre å komme seg så langt nord-vest som mulig mens det ennå er vind.
Jo da, vi har motor, men flere døgn i diesel dur (og moll) ser vi gjerne at vi slipper. Vi har analysert meldinger fra flere forskjellige værtjenester, og styrer mer mot nord, i håp om at der forsvinner vinden sist.
I tåke med ca 200-300m sikt, slik det har vært i hele natt, så det er utkikk på radar og AIS som gjelder.
Selvfølgelig spaknet vinden så dieselsdyret måtte vekkes. Fasit, 35 timer motorseiling.
Ankomst kysten av Island og innseilingen til Seydisfjordur. Tåke og sol ga en stemningsfull ankomst. Det tok oss en times tid for motor innover fjorden før vi kom til bebyggelsen.
Trygt fortøyd i Seydisfjordur. Havnesjefen og mannskapet hans var veldig hyggelige og svært hjelpsomme. De rigget til med landstrøm og vannfylling rett ved båten.
Havna her en ei fiskerihavn så Moon ligger fortøyd langs med kaianlegget, men gutta på havnekontoret er veldig hyggelige og hjelpsomme, så vi har fått den delen av anlegget med den nyeste brygga. Den er uten de tradisjonelle lastebildekkene som henger langs slike industrikaier som støtdempere for de store skipene og gir svarte merker over alt.
Turen over fra Norge ble på 657Nm og tok knapt 5 døgn. Seilasen var i det store og hele av den snille utgaven, ingen fikk sjy-verk, og vi gikk våre vakter med 6 timer på og 6 timer av. Vi liker de litt lengre vaktene enn det mange bruker, som gjerne går 3-4 timers økter. Det kan være fint om man er flere enn to ombord, men når en bare er to så synes vi det gir for kort tid med hvile. Man rekker ikke å falle til ro og finne den gode søvnen før man må opp igjen. Med 6 timer av får vi som regel minst 4 timers god søvn/ hvile. 6 timer på vakt går også greit. Vindroret eller autopiloten styrer skuta så vi har hendene fri til andre ting som navigasjon, værvurderinger, oppdukkende vedlikehold, matlaging, strikking og lesing.
Første døgnet etter vi kom over gikk stort sett med til å komme i orden etter overfarten. Stedet her har såvidt 1000 innbyggere og om sommeren er det bare turistene som legger igjen penger her. På vinteren drives et fiskemottak som tiltrekker seg endel gjestearbeidere. Langs fjorden på begge sider ligger noen spredte gårdsbruk, mest for sau, men vi så ett med noe som lignet kyr. Fjellene er bratte og steile og de er tydelig vis plaget med snøskred for de har bygget, og er i gang med å bygge flere enorme snøfangere og jordvoller som skal lede evt skred vekk fra bebyggelsen.
Vi har ingen ting å sammenligne med siden ingen av oss har vært andre steder på Island tidligere, men vi møtte en kar i går som gjennomførte en dannelsesreise med sønnen for at han skulle lære mer om øya han bor på, og han beskrev endringen i topografi her på østsiden som å komme til helt annen planet i forhold til de andre sidene av øya ..
Det synes som om det er en vilje til å få til ting her, selv om det er endel forfall innimellom. I går gikk vi oss en tur i fjellet, der deler var på godt tilrettelagte stier ut fra bebyggelsen. De prøver å fremstå som et samfunn der lokale kunstnere utfolder seg. Vi synes vel kanskje ikke evnen står helt i stil med ambisjonene, men mer som penge-feller for velfylte lommer hos cruise turistene som i hopetall invaderer stedet hver gang en cruise båt legger til, og det skjer ganske jevnt. Det lå 2 av sorten her da vi kom. I helgen er det heldigvis ingen, og stedet fremstår betydelig mer trivelig når en rusler inn i sentrum. Et par puber, et par-tre restauranter, en matbutikk og ett øl/vin/ sprit utsalg er det som holder det hele i gang, foruten disse «art and handcraft» utsalgene som finnes på hvert et hjørne.
Vi satt å nøt en kopp te ombord da det plutselig ble et lurveleven på brygga utafor. Det viste seg å være en gjeng (mer eller mindre) lokale gutter som drev å fiska, og nå hadde de fått storfangst. Utfordringen var bare at de ikke visste hvordan de skulle få fisken(e) opp av vannet. Katrine derimot visste råd. Vår nyanskaffede håv fikk ild-dåpen og fangsten, som var av "tre fisk på en gang" utgaven, ble trygt anbragt på brygga til guttenes (og Katrines) store fornøyelse.
Om ikke verden er full nok av utfordringer så kan man lage sine egne. I nabobåten, som er en 66 fot godt brukt «jorda rundt» regatta båt møtte vi en kar som har satt seg fore å svømme rundt Island. Ombord har han både film crew og tv team pluss personlig støtteapparat. Han svømmer etappevis, leser av posisjonen hvor han går opp av vannet, for så å dra tilbake til nøyaktig det stedet å fortsette når han er klar for det, senere samme dag eller dagen etter. Kaldt hav, periodevis høye bølger og masse brennmaneter gjør svømmingen ekstra utfordrende, men Ross Edgley som han heter var ukuelig optimist og litt av en kraft plugg. At han er istand til å gjennomføre turen tviler vi ikke på, for som oppvarming har han svømt rund England.
Planen vår videre er å henge her til over helgen får så å la oss blåse videre nordover kysten mot Langaneset, som stikker ut i havet og danner skillet mellom østkysten og nordkysten.
Vi skulle videre nordover langs østkysten, og håpet på gode seilingsforhold, men ble ikke bønnhørt. Vinden uteble og vi måtte kjøre for motor. Da valgte vi veien til nærmeste befolkede havn, Vopnafjordur. På tur ut fjorden fikk vi som snarest besøk av noen delfiner.
I Vopnafjordur ble det bare en kort stopp for natten, for nå kunne vi se på satellittbilder at isen i Scorebysund var i full oppbrudd og at adkomsten inn fjorden var i ferd med å bli åpen. Tidlig neste dag, igjen for motor, satte vi kurs mot spissen av Langaneset. En lang flat landtunge som stikker ut i havet på veien mot Raufarhofn som er den nordligste bosettingen på Island.
Langaneset er et beryktet sted å passere. Kraftig tidevannstrøm kan sette opp stor og stygg sjø om det blåser frist i mot. Enten må man holde avstand på minst et par-tre nautiske mil, eller så må en holde kloss inntil land. Forholdene var ikke ille da vi passerte men selv da var strømmen og strømsjøene absolutt merkbare, så vi la oss kloss inntil klippeveggen.
Det skulle bare fylles diesel her i Raufarhofn, men da måtte vi innom hotellet for å får nøkkel til fuel pumpa, og siden vi skulle innom der så kunne vi vel sjekke om det gikk å få vasket tøy i samme slengen. Begge deler ordnet seg greit, det var bare det at det luktet så godt fra kjøkkenet, og restauranten hadde akkurat ett ledig bord. Så da ble det jammen middag der også. Med fulle mager på oss og fulle tanker med både vann og diesel på skuta var det bare å ta natten med ro mens vi ventet på at klesvasken skulle være ferdig.
Neste morgen ble vi klar til å sette krus mot Scoresbysund.
Etter et par drøye etapper fra Seydisfjordur nordover til Raufarhofn, Islands nordligste bosetning, seiler vi nå endelig i havet mellom Danske Stredet og Grønlands havet på vei til Scoresbysund. Fjorden der, for øvrig verdens største, har brukt de siste par ukene på å kvitte seg med havisen som i nesten ni måneder av året stenger hele dette gigantiske fjordsystemet for alt av skipstrafikk. Nå er det et par måneder hvor det er mulig for båter som Moon å liste seg forbi sommer-restene av isen som kommer seilende sørover fra den faste isen som alltid ligger på nordøst kysten på Grønland, og entre inn i fjorden. Her finnes det som betegnes som en av verdens mest avsidesliggende bosetninger, Ittoqqortoormiit med sine ca 300 innbyggere.
Første utfordring blir å lirke seg frem i isen som alltid ligger i havet foran åpningen til fjorden. En annen norsk båt som allerede har kommet seg inn kunne melde at de møtte isfjell på opp mot 300 m lengde i havet utenfor. Overfarten fra Island er beregnet til ca 2 døgn.
Starlink hevder at de ikke har dekning på Grønland, så det blir spennende å se om vi mister kontakten med omverden..
Is klokka halv to..!! Ikke like lett å se isen når sikten er dårlig
Verdens største fjord på en natt...
Nye steder, nye erfaringer. I hvert fall så fant vi fort ut at isforholdene i Scoresbysund slett ikke samsvarte med vårt inntrykk, selv ikke etter å ha saumfart aktuelle iskart og satellitt bilder. Vi forventet å møte godt med is på tur fra havet og inn i fjorden. Andre båter rapporterte å ha møtt store isfjell allerede 70 miles ute. Timer med intens utkikk i tidvis tett tåke, og vind opp i 30 og mange knop på tur inn mot innseilingen til fjorden var slitsom. Fasiten, knapt nok en isklump å se.
Foran bosetningen Ittoqqortoormiit var det så mye is at ankring var umulig, og eneste trygge plass fri for is var en trang poll kalt Fox Bay, men den var okkupert av andre. Vi var begge slitne etter dager i havet og å være på konstant utkikk etter is, så nå måtte vi ha O-møte om hva vi skulle gjøre videre. Resultatet ble at vi la i vei sør vestover i fjorden på det som endte opp som en 14 timers tur for motor. Den friske vinden fra havet hadde lagt seg, været klarnet og vi fikk en uforglemmelig natt, med en helt magisk nydelig solnedgang og timen etterpå, soloppgang. Vi er tross alt på 70. grader nord, så det er ikke mange dagene siden midnattsola takket for seg.
Nå fikk vi vår dose med is. Hele fjorden var full. Alle størrelser fra fotball store biter, til fjell store som hotell, mens mestepart lå omkring størrelse med den nye brannstasjonen på Oppdal. Isfjellene var greie å forholde seg til, for de så vi på mils avstand. Utfordringen ble den «mindre» isen som ikke kom til syne før vi kom ganske nærme. Med ett var det som kunne se ut som en farbar passasje mellom kolossene, slett ikke så farbar allikevel. «Mindre» is er på størrelse med en liten bil, men fortsatt så tung at den kan gjøre betydelig skade på båten ved et direkte treff. Dette krevde intens kosentrasjon og vi måtte hånd-styre gjennom hele natta. Vi var dyktig slitne da vi nådde Vikingebukt, bare for å oppdage at den var helt stengt av is. Neste alternativ og en av de beste havnene i hele Scoresbysund, Hekla havn, like forbannet blokkert av is den og.
Når en tenker på global oppvarming med stadig mindre is, så kan en lett komme i skade for å tro at det slett ikke stemmer med de forholdene vi opplever nå, men det er nettopp dette som er et bevis på at det smelter mer is fra breene. Det er mer is som brytes løs og ender i fjorden. For oss som er på ferietur skaper ikke dette annet en noen ekstra omveger, men for folkene som bor her, betyr dette at årets første forsynings skip er blitt veldig forsinket fordi heller ikke de kunne ankre foran bosetningen. Befolkningen er helt avhengig av disse skipene for å få inn forsyninger. Det kommer to forsyningsskip hit i året. Ett om våren og ett om høsten. Våren i år kom 1 august.
Vi endte opp i Charcote Havn, en god ankringsplass et godt stykke nord i fjorden, der vi etter 14 timer kunne droppe anker og puste ut. Her har breen trukket seg så langt tilbake at den ikke slipper is ut i fjorden, og dermed så er det mindre is her enn de andre stedene. Skjønt de isklumpene som ligger i nabolaget og holder oss med selskap er på størrelse med minst to bolighus.
Vi har fått hvilt godt ut og har kommet godt i gang med røyefangsten. Sluk biter den ikke på, så garn må til, og det fisker til gangs. Vi satte garnet fra helt inne på land, og første fisken gikk i etter at vi såvidt hadde fått ut et par meter. Vi måtte gi oss før vi egentlig hadde begynt. Vi fikk rett og slett for mye fisk. Siden det var to andre båter her, tok vi runden og delte rundhåndet ut fisk til de andre båtene.
Et lokalt værfenomen gjør at det i praksis er lite vind i de indre delene av Scoresbysund. Derfor er vi helt avhengige av motor og god diesel kapasitet. Selvfølgelig er det avhenging av hvor man tenker at man skal dra, men for vårt vedkommende så har planen vært å runde den store øya Milne Land som ligger innerst i fjorden. Det betyr at motoren må gjøre jobben i minst 250 nautiske mil, (460km) Det faller litt tungt for en seiler, men noen kameler må en svelge når vinden uteblir. I tillegg bruker vi også 3-4 liter diesel pr døgn til oppvarming på oljeovnen.
For oss er ikke dette noe problem, vi hadde ca 600 diesel på tankene da vi ankom, men andre seilere vi møtte måtte spare på dråpene. Som 76 år gamle Allan, en engelskmann som i sin 34 fots motorseiler hadde feilberegnet hvor mye en må kjøre for motor, og etter bare en et par dagers i Charcote Bay måtte han gjøre vendereis og sette kurs ut mot åpningen av fjorden og bosettingen i Ittoqqortormiit for å kjøpe diesel. Den Danske stat er generøs for å holde folk boende på denne utposten, så diesel koster bare noen få kroner pr liter, men utfordringen for båtfolk er at det ikke er noen brygge å legge til ved, så alt må fraktes til og fra i kanner via jolle. Gamle Allan hadde ingen ekstra kanner og var ikke særlig sprek, så hvordan dette skulle gå til så han ikke helt for seg. Kanskje måtte han bare vente på vinden før han kunne begi seg på hjemturen.
Cruiseskipet viser tydelig dimensjonen på isen
Turen nordover mot Bjørneøene bød på stadige passeringer av gigantiske isfjell, som duppet rolig i havet. Jytte Havn er en av de virkelig gode havnene inne blant Bjørneøene i nord, så det var et naturlig mål i første omgang. Her er et godt utgangspunkt for videre seilas innover Øfjorden og rundt øya Milne Land, eller retur til hoveddelene av fjorden og bosettingen.
En særegenhet for Grønnland er den elendige utviklingen av lokale og gode sjøkart. Riktig nok så øker populariteten og turisttrafikken i disse avsidesliggende områdene og dermed også cruisetrafikken, men det finnes ingen øvrig kommersiell trafikk i fjorden, så derfor er det ingen som har noen økonomiske interesser av at det blir utviklet detaljerte kart for området. Det resulterer i at vi daglig seiler godt inne på land, i hvert fall om vi skal tro kartet på plotteren. Heldigvis så utgjør ikke det så stort problem for det er oftest dypt tett inn til land. Bra for trygg seilas, men dog en utfordring i og med at ankringen gjerne må skje på dybder rundt 20-25m. Det betyr at vi ofte får bruk for alle våre 80 meter med ankerkjetting.
I Jytte Havn lå vi trygt med en helt fantastisk utsikt til spisse ville tinder med og uten nysnø. Grundtvikskirken på 1977moh er kanskje den mest kjente med sin karakteristiske glatte og bratte fjellside og tårn, angivelig brukt som modell for utformingen av katedralen med samme navn i København.
Bjørneøene var et veldig flott område som vi i etterpåklokskapens lys skulle ha brukt mer tid på.
Ett stort usikkerhetsmoment for oss har hele tiden vært ansamlingen av tett is som uventet stengte adkomsten til Hekla havn og Fønfjorden da vi ankom. Vi hadde planlagt å seile rundt Milne Land «med klokka», men nå måtte vi endre plan og ta turen i mot klokke og strøm om vi skulle komme oss rundt. Utfordringen med det var at vi da fikk vi croux´et med utløpet fra Vestfjorden og en stor ansamling med is, også kalt «The Icberg Graveyard» mot slutten av turen, og kom vi ikke forbi her ville det blitt en lang tur tilbake til Bjørneøene og ut fjorden. Fra Bjørneøene vestover til den vestlige enden av Milne Land var det en 10 timers tur langs et helt utrolig brutalt og vilt landskap. Fjell opp mot 2000moh står rett opp av fjorden, som jevnt over er nesten 1000m dyp. Vi kunne se mange spor etter breer som før stupte ned i fjorden, men nå har trukket seg tilbake og bare har en elv av brevann som fosser nedover. Heldigvis finnes det fortsatt noen få breer som har utløp i fjorden, som har mye stor is. Ikke noe som skaper problemer for oss, da det er god plass å manøvrere i mellom. Men så mye is som vi ser her hadde vi aldri trodd vi skulle få se. På strekningen langs Øfjroden må vi ha passert et tusentalls store isfjell, minst.
Etter en hvil i nydelige Rypefjorden lot vi det stå til og satte kurs for Rødefjorden og isen.
Vestfjordbreen som munner ut i Vestfjorden er en av de mest «produktive» breene i området og det er helt ufattelige mengder med gigantisk is som kommer derifra. Mye av den møtte vi i Øfjorden. I det isen kommer ut fra Vestfjorden fyller den Rødefjorden og danner det nevner cruix´et hvor iskartene som utgis daglig melder om store mengder 4-7/10 med is. Danske iskart deles inn i fire forskjellige grader av 10 deler. Spredt drivis (grønn) 1-3/10, åpen drivis (gul) 4-6/10, tett drivis (orange)6-8/10 og meget tett drivis (rødt) 8-9/10. Vi (og båten) skal kunne håndtere 1-3/10 is, men nå viser iskartet at et stort felt med orange 6-8/10 dekker begynnelsen av Rødefjord. I utgangspunktet ikke farbart for oss, men isfjell stikker som kjent ganske dypt og derfor grunnstøter før de når helt inn i strandkanten, så kanskje kunne det være en mulighet for litt mindre tett is kloss i land?
Det ble en veldig spennende opplevelse. Isen pakket seg jevnt tettere og tettere jo lenger inn i Rødefjorden vi kom. I begynnelsen klarte vi å holde klar av all med is med litt størrelse (på størrelse med en sofa), men etterhvert ble det umulig, så blodrøde spor etter Moon´s bunnstoff kunne stadig oftere sees på isklumpene som lå igjen etter oss. Til slutt måtte vi bare la det stå til. Store mengder «kjøkkenstol størrelse» is lå pakket mellom land og de strandede isfjellene. Vi måtte bare trykke oss igjennom.
Solid skrog, beskjedent dyptgående (1,5m) og dypt plassert propeller gjorde at vi i 3kn fart brøytet oss vei i sundet mellom den Røde Ø og land. Brått trakk vi opp beina da dybdemåleren plutselig viste bare 2,7m, men vi slapp med skrekken. Lettelsen var stor da vi endelig kom ut i «åpent» farvann igjen sør for den Røde Ø.
Hviledag i Ankerviken, men stadig nye opplevelser.
Vi skulle strekke litt på beina og tok turen innover en flat morenerygg som går fra sjøkanten..
Henrykt samlet matrosen moskusull på harde livet. Dette skal bli til garn og fremtidige strikking av luer.
Både isbjørn og moskus holder til i området så vi sjekker jevnlig om noe var å se i nærheten. Brått gikk vi oss rett på en flokk på 9 moskus. Vi kom dem nok litt for nærme for de samlet seg raskt i ring med et par kalver godt gjemt bak de voksne. Hintet ble umiddelbart omsatt i helomvending fra vår side, og ikke lenge etterpå beitet dyrene fredelig igjen, helt uanfektet av vår tilstedeværelse.
Utenfor Ankerviken drev isen sakte men sikkert ut Fønfjorden, mot Hekla Havn og Scoresbysund, så vi var ganske spente på hvordan isforholdene ville være i den retning.
I det nydelige været kom kapteinen på at vi skulle hatt noen bilder av båt og mannskap nær en isklump, og bad matrosen flytte seg over til styrbord (høyre) side for det var et passende fotobjekt like foran. Kursen ble lagt slik at vi skulle passere like forbi. Flaksen var på vår side, for mens vi fortsatt hadde avstand nok til å gjøre en unnamanøver, kom et øredøvende brak og en diger isklump løsnet fra den ennå større. 20-30 sekunder senere og vi ville ikke hatt tid nok til å unngå å kjøre oss rett inn den store isklumpen som havnet i havet.
Ikke lenge etterpå skjedde det samme med en annen isklump, men da var vi på trygg avstand. Så lærdomen er: HOLD AVSTAND. Isen roterer eller deler seg plutselig og helt uten forvarsel.
Det var tydelig at det var noe vær på gang nordfra, og for første gang på lenge hadde vi vind. Vi var nå ganske nær Hekla Havn og akkurat i utløpet av Fønfjorden var det såvidt mye is at vi valgt å ikke heise seil, men kjøre siste biten inn for motor.
På tross av mengden så var det forholdsvis enkelt å tråkle seg frem mellom isklumpene, og siden det ikke var noen andre båter i Hekla kunne vi ankre hvor vi ville.
Etter at ankeret vel var satt og garnet lagt ut, ruslet vi en tur i land og beskuet de spektakulære omgivelsene med Sydbreeen og utløpet av Gåsefjorden som nærmeste naboer.
Her står det ei hytte som er rester etter et Minaralkompani som på tidlig 1950 tall drev undersøkelser i området.
Dessverre har tilfeldige folk som har besøkt stedet ikke klart å la være å ødelegge og krote veggene ned med navn og jeg vet ikke hva. Trist at slike minnesmerker over en svunnen tid ikke kan få stå som nettopp det.
De dagene vi var heldige og hadde blå himmel og sol ble det fort sommertemperatur ombord. Matrosen tok dette virkelig på alvor her om dagen, så da sola tittet frem vrengte hun av seg begge bikiniene og kastet seg på havet blant isklumpene.
Litt senere på ettermiddagen kom en båt vi møtte i Jytte Havn også sigende inn. Det var et par fra Sveits som er på et ett års rundreise i nord. Etterhvert kom også tre av de mindre turistbåtene og la seg til for kvelden.
Det har blitt noen lange transportetapper for motor.
Faktisk ca 330 nautiske mil (610km) fra vi entret inn ved bebyggelsen her i Ittoqqortoormiit (trenger mer enn en ankerdram for å få uttalelsen rett) og fortsatte innover fjorden Scoresbysund, rundt øya Milne Land, og tilbake til bebyggelsen.
Da vi ankom første gang var det ikke mulig å komme inn her på grunn av tett drivis, men nå er isen borte og vi kunne ankre rett ved bebyggelsen. I land derimot kom vi oss ikke før etter et drøyt døgn. Vinden som har vært nesten helt fraværende inne i fjorden tok seg nå kraftig opp med over 30 knop i kastene. Vi var tre fritidsseilbåter og tre charter-seilbåter som lå side om side, og når begge båtene som lå på hver side av oss dregget i den friske vinden måtte vi bare holde oss ombord og vokte skuta. Ankeret vårt holdt, og i løpet av natten løyet vinden slik at vi endelig kom oss i land i dag.
Like før vi kom iland kunne vi høre kirkeklokkene kalle til søndags gudstjeneste. Da vi passerte kirken kunne vi se at noen hadde funnet veien dit, men like ved møtte vi to voksne damer, dragende fulle. Det forekom oss at det er et betydelig sosialt skille i befolkningen og ble fortalt at ca 10% av de arbeidsføre var uten jobb.
På litt avstand ser husene i landsbyen ut som fargerike legoklosser tilfeldig strødd utover en bergknaus. I det vi kom inn blant husene så ble vi litt satt ut av det tydelige forfall og forsøpling som vi fant, selv ved en god del av husene det åpenbart bodde folk i.
Da vi var i Rypefjorden tidligere på turen, så møtte vi en familie som var på fisking. Nå fikk vi tak i en ør liten flik av samfunnet her da vi helt tilfeldig gikk forbi huset deres og mormor kom ut og invitert oss inn. Mor og mormor var lærere, far elektriker. De hadde fire barn i skolealder. De snakket godt dansk så vi kunne lett forstå hverandre.
Barnehage og skole er i full drift, med 13 lærere på ca 70 elever i 1-10 trinn. Vidergående må gjennomføres andre steder som feks Nuuk på vestkysten eller i Danmark. De har ingen fast lege på stedet, men to sykepleiere bemanner «sykehuset». Stedet har ingen selvstendig administrasjon, men er underlagt kommuneadministrasjonen i Nuuk, noe som ikke var spesielt populært.
Tidligere var dette hovedsaklig et samfunn tuftet på jakt og fangst, men nå var også det i tilbakegang. De fleste fangstet mer som hobby på fritiden, men ordningen med deling av fangsten mellom alle fungerte ennå. Skytteren fikk skinnet og det beste kjøttstykket, resten ble delt mellom de som ville ha. Det var kvoter på moskus og isbjørn som de registrerte jegerne kunne søke på. Moskusjakta foregikk for det meste i mars og august, isbjørn helst om vinteren pga kvaliteten på pelsen. Årets isbjørnkvote på 35 dyr var for lengst felt.
Alle ventet med lengsel på årets første forsyningsbåt som i år kom 1 august. Det er en av årets store begivenheter, noe som er lett å forstå da ingen fersk mat etterforsynes om vinteren. I sesongen er det riktig nok satt opp to flyavganger i uka fra Island, hhv Reykjavik og Aukureyri, så det hender at de kan få luftbåren etterforsyning av litt frukt, men de syntes den ble uforholdsmessig dyr, med feks 14 Dkr (22 norske) for et eple.
Det er et tøft liv å være sledehund. Vi så et tyvetalls hunder hensatt på kjetting under miserable forhold. Noen på et svaberg nede ved sjøen, andre i ei steinrøys i et elveleie. For å bevare den ekte Grønlandshunden er det ikke tillatt med innførsel av noen andre hunderaser, ikke en gang på besøk.
På grunn av permafrost står alle hus oppå bakken. En del av dem har innlagt vann, men ikke renovasjon. Det som ender i toalettet samles i "shit bags" (svart pose ved hushjørnet) og samles inn med jevne mellomrom. De husene som ikke har innlagt vann, får dette tilkjørt ved behov.
Naturen her er utrolig flott, med masse høyreiste fjell og tinder. Breddegraden er jo på høyde med Hammerfest så floraen minnet mye om det vi finner i høyfjellet hjemme.
Lengst inne ved Rødefjord kunne vi skimte helt inn til selve innlandsisen inne mellom fjellene.
Temperaturen er ikke langt unna vinter, selv om det fortsatt er midt på sommeren. En morsom observasjon var at vann og luft temperaturen innerst i fjorden er betydelig høyer enn her i landsbyen ute ved åpningen til havet. Selv med fjorden stappfull av diger is, så ligger vanntemperaturen på ca +10C, mens her ved utløpet til havet er den bare +5C, det samme som temperaturen i lufta. En årsak kan selvfølgelig være at fjordene jevnt over er mange hundre meter dype, den dypeste helt ned til 1500m , og representerer et enormt volum som kanskje ikke blir så påvirket av isen i overflaten.
Dyrelivet har vært litt mer sparsomt enn forventet, spesielt i havet. Ingen hvaler eller delfiner å se, og bare få og spredte forekomster av ringsel. Det er kanskje ikke så rart når en tenker på at hele fjordsystemet er islagt 9 måneder av året. Fuglelivet har heller ikke vært overdådig, slik en kan finne på Svalbard. Den fuglen som har dominert er den lille Alkekongen. På land er det helt klart moskusen som dominerer. En og annen fjellrev er hørt og sett, ja til og med kommunisert med. Matrosen har lært noen knep av sin venninne fjellreveforsker Nina, så her om kvelden imponerte hun det Sveitsiske paret vi ble kjent med, da hun kommuniserte med en rev som kom helt ned til vannkanten for å sjekke ut hva dette kunne være for slags ny rival som hadde inntatt området.
Grønlands nasjonalblomst, Storblomstret Geitrams, som hadde pyntet så fint opp ombord var i ferd med å gi opp, så vi tok det som et tegn på at vi også skulle takke for oss.
Meterolygen hevdet at det neste dag skulle komme en passende fin sørvestlig vind, så vi gjorde oss klare til å sette seil og forhåpentligvis blåse direkte forbi Island til Færøyene.
Reisen til og fra tok like lang tid som de 18 dagene vi var i Scoresbysund. Planen var å seile direkte til Færøyene, og første del ut fra Scoresbysund var været perfekt og seilasen silkemyk, men akk hvor lenge var Adam i paradis..
Djevelens dansegulv er navnet på et sted i havet nord for Bjørnøya ved Svalbard. Her møtes strømmer fra alle kater, så uansett vind så blir det vind mot strøm, noe alle seilere vet betyr rotete sjø.
Her fant vi Djevelens andre dansegulv. Mye strøm i havet nord for Island ga ordentlig rotete og krapp sjø da vinden på 15-20 knop satte rett i mot 3 knop strøm. Vi humpet og danset oss sørover. Vinden gjorde at vi holdt jevnt god fart, men alle kjøkkenskap er endevendt og alt inne i dem har bytte plass, uten hjelp av menneskehender.
Vi besluttet å svinge innom Island østkyst å ta en pause til vinden la seg litt. Det var deilig å svinge inn i Seydisfjordur igjen, og straks etter la sjøen seg. Da vask av båt og dusj av kropp var unnagjort, og første smaksprøve av moskuskjøtt var fortært, var vi atter glade og fornøyde igjen.
Etter bare en dag var forholdene bedre så vi løste fortøyningene med kurs mot Færøyene. Også her startet seilasen med en ypperlig vind som satte oss direkte mot nordsiden av Færøyene, men så var det dette med Adam og paradis da.. Det gikk ikke lenge før vinden jevnt økte mens den dreide mer og mer mot nord, midt i mot. Det ble en seig tur sørover der vi krysset og stampet oss frem mot sjøene. Heldigvis er skroget på Moon slik formet at det deler møtende bøger på en behagelig måte, og selv når de største sjøene kom settende unngikk vi de utrivelige brakene som mer flatbunnede båter får når de buklander på neste møtende sjø.
På tross av godt skrog så er det seigt for de av oss som er en smule utålmodig, å krysse slik mot vinden.
En utfordring på Færøyene er tidevannsstrømmene som jager mellom øyene. Det kan være snakk om helt opp i 5-6 knop, og med det i mot kommer en ikke av flekken.
Det utviklet en app; Rák som nå var til stor hjelp. Det vil si, vi kunne konstantere at vi hadde hatt flaks og truffet godt der vi suste innover Kalsøyfjorden med 2-3 knop strøm med oss. Vi siktet mot Klaksvik, Færøyenes største fiskerihavn og nest største by etter Torshavn. Øyene har et betydelig antall oppdretts anlegg og skipstrafikken kan være stor, så nå gjaldt det å følge godt med på både radar og AIS for å plassere seg riktig i forhold til strøm, vind, møtende trafikk og de nevnte oppdrettsanleggene.
Da vi kom til innseilingen i fjorden på vestsiden av Kalsøy gjorde regn og tåke sammen med med et raskt avtagende kveldslys at sikten ble veldig dårlig, og begge måtte være på vakt og holde utkikk.
Det ble etter hvert stup mørkt. Å seile inn i en ukjent trang havn der alt av lys fra industri, gigantiske trålere og bebyggelse slår i mot deg, krever all fokus, så det var deilig å fortøye ved en flytebrygge helt innerst inne i havnen. Vi var begge skjønt enige om at motvindseilas er og blir oppskrytt.
Det var godt å bare slække helt den første dagen. Det er ingen ting som å hvile ut ombord mens det plasker ned ute. Men vær varer ikke evig, heller ikke nå, så vi kom oss etterhvert ut og nå skulle Færøyene utforskes litt mer grundig enn forrige gang vi var her. Da lå vi bare et par døgn i Torshavn. Tanken var først at vi skulle flytte oss litt rundt omkring på øyene med båten, men vi fant raskt ut at det da ville bli mange steder vi ikke fikk besøkt så vi satte oss på en buss.
Matrosen er tydelig oppgitt over den sløve bussjåføren som satte oss av på en holdeplass med beskjed om at en korresponderende buss ville ankomme om 5 minutter. Det tok nærmere to timer.. da ble det besluttet at her skal det leies bil.
De fleste øyene på Færøyene er knyttet sammen med mange både over og undersjøiske tuneller, og siden det til sammen ikke er mer enn ca 500km med vei på øyene, fikk vi dekket det aller meste i løpet av de tre dagene vi hadde bilen.
Naturen her er helt utrolig. Først og fremst de stupbratte gresskledde fjellsidene. Over alt kunne vi se beitende sau eller tam-gås, ofte i skjønn forening. Vild Grågås og Kvitkinngås så vi også mye av. Noen ytterst få steder kunne vi se ansamlinger av busker og noen få trær, men i praksis finnes ikke skog her.
Fjellformasjonene er enkelte steder voldsomt imponerende, med gigantiske stupbratte amfi-lingnende formasjoner. At folk i det hele tatt har kommet på å slå seg ned i disse områdene er helt utrolig. Flere av stedene har vært bebygget helt siden vikingene kom her på 800 tallet.
Mange steder er godt vedlikeholdt og noen så vakre at det nesten kunne se ut som om de var laget som kulisser, men det bodde folk i husan.
Det var mange nyere hus å se, og selv på de minste plassene så vi mange tegn på at det bodde unge barnefamilier der. Mange jobber nok i de overalt tilstedeværende oppdretts anleggene.
Med sine 55 tusen innbyggere er det egentlig bare Torshavn og Klaksvik som betegnes som «byer», ellers består bebyggelsen på øyene av større eller (helst) mindre ansamlinger hus på de mest utrolige steder. 98% av husene er i følge matrosens beregninger bygget i en skråning. Selv flyplassen er utfylt i begge ender for å være flat langt nok.
De eneste helt flate stedene er fotballbanene, men de er det til gjengjeld mange av. Mer enn en håndfull hus, og det ligger en fotballbane i nærheten, og de fleste steder har ballbinger. Ikke rart det finnes mange gode fotballspillere på øyene.
Vi har ingen tall på hvor mange, eller hvor mye som produseres, men etter antallet oppdrettsanlegg som vi så nær sagt over alt, må det være betydelig. Det kan synes som økonomien her er svært avhengig av oppdrettsnæringen, så det er lett å få en bekymring for øyenes fremtid dersom næringen skulle oppleve et krakk.
Naturen her er helt utrolig. Først og fremst de stupbratte gresskledde fjellsidene.
Restaurant «Moon» leverete virkelig varene hver eneste dag. Når det i tillegg ble toppet med flere middager med moskus biff og selvfanget røye, Islandsk steinbit og kylling fra havhest på Færøyene, blinket det opp til flere Michelin stjerner i det fjerne.
Riktig nok satt det å skulle spise Havhest veldig lang inne. Matrosen gikk seg på en kar som stod og solgte det hun først troddde var rype. Nyskjerrig som hun er kom hun i prat med vedkommende og dermed var det gjort. Vi skulle spise vår alltid tilstedeværende kompis ute på havet, der den svever på stive vinger tett opptil båten.
Havhesten er en pelagisk «storm fugl», i slekt med albatrossen som lever hele livet ute på havet. Mye kan sies om denne havets hersker som bare kommer til land når den hekker,- i en alder av 8-10 år.
Dessverre er den som så mange andre fuglearter tilknyttet havet i tilbakegang, og i Norge rødlistet, derfor var det i utgangspunktet utenkelig å skulle spise den. Det ble sagt at det har vært stor oppblomstring av Havhest på Færøyene de siste årene og nå utnyttet lokalbefolkningen dette til matauk. Etterhvert ble vi overbevist om at i likhet med «Grindadrap» og spising av kjøtt fra Grindhval, så har Færøyene lange tradisjoner for også å spise sjøfugl. Kyllingene fanges med håv fra hurtiggående båter for de er nemmelig så feite de første par ukene etter at den har forlatt reiret, at den ikke klarer å fly. De tilberedes enten ribbet med skinnet på, eller flådd og stekes likt som hønsekylling i ovnen uten noen tiltak for den har ikke transmak. Siden kyllingen er for feit til å fly betyr det at det er rikelig med fett på hver fugl, noe som gjør at den er saftig og særdeles velsmakende.
Mens vi har bilt oss rundt, har vinden stått støtt rett fra øst, dit vi skal, men nå kan det se ut som at det er endringer på gang slik at vi kan komme oss avgårde i løpet av neste uke. Normalt skal turen forbi Shetland og direkte hjem ta ca tre døgn. Time will show.
Også denne gangen ble seilasen av det seige slaget. Dag etter dag lå høytrykket i nord på samme plass noe som resulterte i vind fra øst, altså motvind for oss. Vi hadde godt om tid så det var ingen grunn til å gi seg i kast med motvinden om det kunne unngås. Det endte med 8 dagers venting før forholdene bedret seg og vinden ble meldt å skulle komme fra sør. Det ville gi oss gode forhold med mulighet for å sette kurs direkte hjem, men i det vi svingte ut i havet på nordsiden av Klaksvik levde meterolygen opp til navnet igjen. Vinden dreide akkurat så lite at vi ikke klarte å holde kurs direkte. Det ble mye stamping mot sjøene så vi hadde ikke annet valg en å falle av for å holde farten oppe.
Seiling er å spille på lag med naturen. På turen hjem fikk vi føling med alle fire årstidene, og da sommeren passerte visste matrosen å utnytte det til fulle.
Ved å falle av og få vinden mer fra siden får vi god fart, selv om det gjør at vi må seile en lengre distanse. Farten gjør at båten bedre lever med sjøene, og tilværelsen ombord blir vesentlig behageligere. Etter ett døgn dreide vinden såpass at baugen pekte rett mot Elnesvågen. Vinden økte på og farten tok seg jevnt opp. Intet var mer velkommen for fra syd kom restende av en tropisk storm settende. Vi trimmet seil det beste vi kunne, fryktet det verste og håpet det beste. Litt flaks skal man ha, og vi passerte innenfor de ytterste holmene nord for Ålesund akkurat da stormen kom settende. Det ga frisk vind helt hjem til Elnesvågen, men godt beskyttet for storhavets jagende bølger var det deilig å fosse frem på flatt hav. Seilloggeren viste at vi i løpet det siste døgnet på tur inn mot kysten hadde 10 timer med 25 - 38 knops vind, så vi fikk kjørt oss litt denne gangen også, særlig kokka i slet med å holde på grytene.
Siste del hjem fra Færøyene tok 3 døgn, og det var med minste mulige margin at vi smatt inn bak øyene lengst vest på Mørekysten før restene av den tropiske stormen Erin kom feiende.